Giclée - kjært barn har mange navn. Giclée (uttales sji'klé) ble opprinnelig brukt om reproduksjoner av originaler i tradisjonelle teknikker som var skannet eller fotografert. Disse ble trykket på en IRIS printer som den gang var en meget avansert og kostbar blekkskriver som, for sin tid, produserte svært gode, holdbare og kostbare trykk. Siden da har utviklingen innenfor dyseteknologi og blekk og medie-kvaliteter gjort kvantesprang opp, samtidig som prisen har gått ned. Dette har muliggjort enda bedre trykk til en lavere kostnad. Siden Giclée sto for høy kvalitet har begrepet etter hvert blitt brukt både i tide og u-tide, og enkelte leverandører har forsøk å definere såkalte minstekrav til betegnelsen. I dag tilfredsstiller de fleste profesjonelle blekkskrivere og mediebruk disse kravene og vel så det. Det er vel ingen grunn til å legge skjul på at valg av navn også har en kommersiell bakgrunn. Det er imidlertid ting som tyder på at Giclée navnet er på vei ut da mange gallerier og museum er misliker bruk-/misbruken av denne termen som sier lite om hva det er. Det finnes foreløpig ingen felles oppfatning i kunstmiljøet hva som en skal bruke, men de fleste er enige om at navnet bør speile den teknikken som benyttes. Det brukes Inkjet prints, Pigment prints og Digital prints om hverandre, en tendens som synes å spre seg her til lands også. Som nevnt vil de fleste profesjonelle printere med pigment blekk overgå de gamle normene. Trykkvaliteten er ekstrem og holdbarheten like så. Mens en tidligere snakket om 60 - 100 år, har jeg lest tester der dette er 200 - 400 år. Dette skyldes i første rekke blekktype og trykk mediets kvalitet. Jeg kaller gjerne mine egne trykk for “Digital Pigment Print” for å gi en ide om trykkmetoden. Selv om trykkmetoden er den samme skiller en mellom en reproduksjon og et trykk fra en digital original (foto, digital-art, etc.) der originalen er en MASTER-fil. Denne betraktes da som kunstverkets original (se trykkmedium, basismateriale) . Selv om DGA-trykk nå er akseptert som fullverdig kunst uttrykk, diskuteres det fortsatt om det kan sidestilles med flere hundre års gamle teknikker. Du finner en meget lesverdig artikkel på https://www.fineart.no/doc/aktuelt der Kari Skytt Andersen som er konservator ved Nasjonalmuseet har synspunkter på dette. Som en kuriositet kan nevnes at samme diskusjonen oppstod når Goya på slutten av 1700-tallet begynte å bruke litografi til sitt kunstneriske uttrykk. På den tiden overlot gjerne kunstneren trykkingen til folk som hadde dette som fag. Litografi og andre metoder som vi i dag klassifiserer som kunsttrykk ble brukt til alt fra etiketter til løpesedler. Det var først etter at fotografiet ble oppfunnet og fagfolkene forsvant, at kunstneren selv overtok denne prosessen. Det er ikke mye nytt under solen. Det faktum at trykking av kunst, både på 1700 tallet og i dag, har gjort den tilgjengelig for mange flere forsvinner ofte i slike akademiske diskusjoner. For oss som arbeider digitalt hvor en datafil har erstattet trykkstenen, er det digitale trykket den beste måten å få gjort våre kunstverk “tilgjengelig”.